Den 9. april 2015 var det 75 år siden 2. verdenskrig brøt ut i Norge. Fire mann fra Flekkerøya falt i krigen:
Kilde: Flekkerøy historielag, årsskrift nr. 4
Erling Karlsen:
Erling var en av åtte søsken, de var: Toralf, Oskar, Norvald, Mary, Klara Trygve og Ingrid. Erling var nest yngst. Foreldrene var Trine og Karl Olsen, Skålevig. Søstera Klara forteller at Erling ganske ung fikk arbeid på fiskebrygga hos Selmer Reinertsen i byen Da krigen brøt ut, var han i arbeid der og fikk våren 1941 kontakt med er østerriker som var tvangsendt her til Norge innen Wehrmacht. Da denne østerrikeren fikk kontakt med Erling, arbeidet Friedrich Leinoch-Winter ved de tyske militærsykehuset på Tangen. Friedrich var med i en motstandsgruppe av Østerrikere innen Wehrmacht. De hadde som hovedoppgave å drive informasjon til tyske tvangsutskrevne soldater om Hitlers galskap. I første rekkr gjaldt det å skaffe opplysninger om norske illegale aviser. Disse skulle sende, til hovedsenteret i Wien, der en professor organiserte virksomheten.
Hvordan Erling kom i kontakt med denne gruppen, var nok ved den sosiale omgangen han hadde med andre <gutter> i byen. I alt var de 10 ungdommer i alderen 16-20 år som meldte seg inn. To navn må nevnes i denne forbindelse.
Det var Helge Bodin-Larsen, lederen for den norske gruppen, og Ragnar Fredriksen, kontorist, fra Kristiansand. De andre var skoleelever og unge håndverkere. De kalte seg <<Norges frihetsbevegelse>>. Gruppen hjalp den østerrikske frihetskjemperen så godt de kunne. Han uttalte en gang: <Hvis vi ikke forteller våre soldater sannheten om krigen, vil de bli fullstendig hjemevasket.>
Så aner vi kanskje litt av bakgrunnen for at Erling, av idealistiske grunner, ville yte sitt for Norge. Desverre fikk denne antinazistiske motstandsgruppen ikke mange måneders levetid. Gestapo fikk rede på denne <lysskye> virksomheten og samtlige ble arrestert. Skjebnedagen val 31. august 1942.
Erling ble arrestert og ført til Statsarkivet for forhør og tortur.
Klara tok telefonen da Selmer Reinhartsen ringte for å fortelle det triste budskapet. Klara sier: <<Jeg orket ikke å si det til mor, så jeg ba Selmer ringe opp igjen for å fortelle det selv. Alle var i sjokktilstand.>
Den videre skjebnen for unggutten på 19 år, var at han ble sendt til Akershus festning. Der satt han sammen med Ragnar Fredriksen til 27. juni 1942.
l boka: <Slik dør menn>>, av Dagfinn Hauge, kan vi lese om Erlings siste dager. Hauge var fengselsprest og fikk flere samtaler med Erling og kameraten. De trodde hele tiden på at de ville bli frikjent. Deres sterke Gudstro holdt dem oppe. De fikk også anledning til å ta imot besøk. Moren Trine reiste inn til ham på Akershus. Faren orket ikke. Erling benyttet tida til å tegne og male mens ventetida for rettssaken skulle komme opp. De gikk ofte til fengselskirka, og kvelden før domsavsigelsen gikk de to unge til nattverd. Fengselspresten skriver i nevnte bok: <…og som de sang de to! I natt har jep fulgt dem på den siste reise.>>
Tidlig om morgenen den 26. juni 1943 fikk de dødsdommen. Dagen etter, der 27. i gråiysningen ble de hentet ut av cellen på Akershus festning og brakt til Trandumsskogen. Her ble Erling Karlsen fra Flekkerøy skutt, sammen med kameraten Ragnar Fredriksen. Det var praksis at Gestapo la alle i en massegrav, uten kiste, men de to kameratene fikk kister. Kl. 1 bar det til retterstedet, som lå et stykke inn i skogen. Dommen ble lesr opp for dem enda en gang. Fengselspresten trer fram og leser dette bibelordet <<Herren bevare din inngang og din utgang fra nu av og inntil evig tid.> Erling vender seg mot kameraten og sier: <Vel møtt i himlen.> Så er det slutt.
Like etter krigen ble graven funnet i Trandumsskogen. De to lå side on side i hver sin kiste. Slik endte en flekkerøygutt sitt liv for noe han trodde på.
Arne Arnesen:
Arne Arnesen satte livet til på Odderøya festning 9. april 1940. Han var en av ni søsken og barn av Arne og Dorthea Larsen på Mæbø. Arne var innkalt til militærtjeneste på Odderøya da krigen brøt ut. Han var gift med Johanne og hadde to barn. Arne var imot å bære åpen. Derfor kom han i saniteten. Hans brødre, som var våpenfører, og på Odderøya samme tid, overlevde. Les mer om denne familien i årsskrift nr. 3, side 68. Nå lar vi datteren, Målfrid Hadland, Egersund, fortelle om sin far: <Min far Arne Arnesen f. 13.08.1906 på Flekkerøya av foreldre Arne og Martha Dorthea Larsen, Mæbø. Han var yngste sønn. Han giftet seg i 1936 med min mor Johanne Gurine Hovland fra Egersund. De bygget på bestefars hus på Mæbæ, og bosatte seg der.
De flkk to barn, Anne Marie t. i 1939 og Målfrid t. i 1937. Vinteren 1940 blei far innkalt på nøytralitetsvakt. Han var fisker og syntes ikke han hadde råd til og sløyfe vårsildfisket. Derfor søkte han om utsettelse til etter fisket.
9. april 1940 var han derfor i tjeneste på Odderøya. Sammen med andre i familien evakuerte mor med oss to små til Harkmark i Søgne. Når de andre fra Flekkerøya, som hadde vært på Odderøya, kom til sine, var far ikke med. Han tjenestegjorde i saniteten. Sånn som det er blitt fortalt oss, så var han og en annen soldat ute med sykebåra da begge bærerne blei truffet av granatsplinter og døde, mens han som lå på båra overlevde. Sitter her med fars lommebok. I lommboken er det 2 sedler og noen mynter. Far må ha hatt lommeboken i brystlommen, for rett gjennom den og sedlene er det hull etter granatsplinter. Etter fars død flytta mor heim til Egersund med oss.>>
Bjarne Andersen:
Bjarne Andersen var 24 år gammel da han døde under topedering av fraktebåten «Inger Johanne» utenfor Bøkslen-skjærene ved Akerøya i september 1944. Han var sønn til Beatrice Cecilie og Anton Andersen. De hadde 6 barn: Arthur, Hildur, Bjarne, Stine og Severin.
I boka: <<Våre falne>>, står det en omtale om denne flekkerøygutten. Han var født i 1920 og mønstret på <<Inger Johanner> som matros. Båten var beordret til Tyskland med bensin.
Under krigen tok tyskerne mer enn en gang beslag i norske fartøyer. Skjebnen til <Inger Johanne>> ble dramatisk. En gruppe av motstandsfolk som hadde tilhold på den omvendte båt, visste om transporten. De ga informasjon videre til London. På den måten ble det nærmest et paradoks at unggutten fra Skålevig ble torpedert av engelske fly.
Akkurat den septemberkvelden var noen flekkerøygutter på vei til byen med en båt som gikk i rute fra Krageviga. Gunnar Tønnessen var blant dem: Han husker at de hørte smellet og så røyk. – Bare det ikke er Bjarne. Slik endte en flink sjømann og fisker fra Flekkerøy livet i 1944.
Om Bjarne er det å fortelle at han tidlig reiste til sjøs med Hansen-Tangens <<Evina>>. Han mønstret på som matros og var ombord i 3 år. Han mønstret av i Bergen, og var hjemme i 3 dager.
Ola Samuelsen:
Ola Samuelsen var fra Myra, (f. 1908), og er en av de fra Øya som satte livet til under 2. verdenskrig. For mange er nok han ukjent, men heldigvis er det ennå noen som vet litt om ham. Denne omtalen er blitt til ved hjelp av Sigmund Samuelsen som var hans fetter på farssida.
Barndomshjemmet sto der som skolen nå er. Ola var enebarn og sønn til Gotfred Samuelsen og datter til Karoline og Lars i Myra. Ola ble oppfostret hos besteforeldrene og bodde hos dem. Mora døde tidlig, og faren reiste da til Amerika. Etter at besteforeldrene døde, flyttet Ola til sin onkel, Andreas Samuelsen på Lindebg. Huset i Myra ble brent ned i 1930. Det var tuberkulose i familien. Hans tante, Olga, var syk i mange år.
Av yrke var han fisker. Onkelen, Andreas, tok ham med seg i fiskebåten sin og lærte ham opp. Siden drog han til sjøs. Han ville tjene penger til egen båt. Gustav Guttormsen i Eigedalen forteller at han vokste opp sammen med Ola. Han ville til sjøs for å tjene til båt. Slik ble det ikke. I 1944 skriver Ola et optimistisk brev hjem til sin onkel på Lindebø. Han tror krigen snart er slutt. Det brevet var antakelig smuglet ut, og kom til Andreas Samuelsen like før meldingen kom om at båten var torpedert. Ola ga sitt liv for fedrelandet.
For sin generasjon gikk han under navnet Ola Damp. Det kom vel av at an tok hyre på skip som gikk med damp. Han fortalte friskt om arbeidet som kull-lemper på dampbåtene. han var en god sjømann og godt likt av alle.