Historier

Litt av hvert om folk på og fra Flekkerøya under Napoleonskrigene 1807 – 1814

Det er tidligere leder i Flekkerøy Historielag ( i år 2000 – 2011), Arve Aarrestad, som har skrevet dette historiske «verket».

Slaget på København red i 1801.

Under Napoleons-krigene hadde Danmark/Norge trukket seg ut av krigen med Frankrike og sluttet seg til Russland i en såkalt væpnet nøytralitet for å verne om sin skipsfart.
I 1801 mente England at de var sterke nok til å bryte sammenslutningen, og sendte av den grunn i mars en flåte på 53 krigsskip til Øresund. Lederne var admiralene Parker og Nelson. Den store flåten seilte langs svenskekysten og slapp dermed forbi den danske festningen Kronborg og kunne seile sørover til København, der storparten av den dansk-norske flåten lå avtaklet. I all hast ble sju større ubevegelige skip plassert for å hindre innseiling. Hele forsvarsstyrken under ledelse av kommandør Fischer bestod av 5000 mann, som disponerte 600 kanoner. Befestningen hadde heller få øvde orlogsgaster, den bestod mest av håndverkere og arbeidere som i all hast var blitt utkommandert.
Den engelske flåten delte seg i to: Den ene styrken på 38 skip og 1200 kanoner og en besetning på 6000 mann skulle under ledelse av Nelson angripe selve kjernen, den sørlige delen, mens den andre delen under ledelse av Parker skulle holde det gående lenger nord.
Skjærtorsdag 2. april begynte kampen kl.10.30 ( midt i kirketiden ), og den varte i omkring 4 timer.
Forsvarerne kjempet med stor tapperhet. «Danebrog» kom i brann, og «Holsten» ble skutt i stykker. Parker på den nordlige fløyen kom ikke med i kampen på grunn av strøm- og vindforholdene. Nelson hadde lovet at kampen skulle være over på en time, så da tre timer var gått og slaget fremdeles raste, gav Parker beskjed til Nelson kl. 13.00 at han skulle trekke seg tilbake. Det var da Nelson satte en kikkert for sitt blinde øye og sa: «Jeg ser ikke noe signal.» Flere av Nelsons skip var ødelagte. I den vanskelige situasjonen grep Nelson til et knep: Han sendte brev til kronprins Fredrik hvor han truet med å brenne både skip og mannskap hvis ikke skytingen opphørte. Dermed stanset skytingen kl. 16.00. Kampen var over. Danskene/nordmennene hadde et tap på 1035 døde og sårede, engelskmennenes var visstnok større.
I denne kampen deltok brødrene Jakob og Nils Danielsen fra Lindebø. De må ha hatt meget interessant å berette da de kom hjem til øya, men vi kjenner dessverre ikke noe til av det de fortalte. På den andre siden vet vi at Jakob Danielsen var den personen som i 1814 var Flekkerøya tillitsmann, så han må ha vært en aktet mann i lokalsamfunnet. Han var som mange andre menn på Flekkerøya los i tillegg til at han drev gården. En søndag i 1821 omkom han under losing på den båen utenfor Okse som kalles Jakobsbåen. Nelson som omkom i slaget ved Trafalgar i 1804, fikk sin statue i London, Jakob fikk sin båe og mange etterkommere på Flekkerøya. De deltok i samme slaget i København.
En annen flekkerøymann som var med i bataljen på København red i 1801, var Thomas Larsen fra Skålevig. Han kom velberget hjem igjen, men i 1818 omkommer han på sjøen. Jeg går ut fra at han og Jakob Danielsen er blitt gode kamerater mens de var i København, for sønn til Thomas Larsen, Thomas Ingebret, gifter seg med datter til Jakob Danielsen, Stine Gurine. Hun opplevde at mange av hennes nærmeste omkom på sjøen, nemlig far, farfar, mann og sønn. ( Både Jakob Danielsen og Thomas Larsen var mine tipptippoldeforeldre)
Resultatet av kampen i 1801 ble at Danmark/Norge trådte ut av den væpnede nøytralitet, og landene hadde fred fram til 1807.Disse årene var florisante tider for norsk skipsfart, trelasthandel og bergverksdrift. De to førstnevnte næringsveiene betydde svært meget for livet på Agderkysten.
Men i 1807 fikk de gode tidene en brå slutt. Napoleon sluttet fred med Preussen og Russland, og på den måten stod England plutselig alene mot Europas mektigste mann. Sverige var med sin positive holdning til Frankrike et unntak.

Flåteranet i 1807

Napoleon satte fra 1. januar 1807 i verk den såkalte «fastlandsblokaden», som skulle utelukke England fra enhver forbindelse med kontinentet. Alle engelske varer og all engelsk eiendom skulle beslaglegges, engelskmenn arresteres og nøytrale skip fra engelske havner avvises. Napoleon ville tvinge Danmark/Norge til å delta, mens England var redd for at Frankrike skulle få fatt i den dansk/norske flåten, som den gang hørte til de betydeligste i Europa. Engelskmennene besluttet derfor å slå til så hurtig som mulig. Av den grunn viste det seg i begynnelsen av august ved innløpet til Øresund en engelsk flåte på 54 orlogsskip og 380 transportskip, med andre ord en hel armada. En engelsk utsending kom til København og forlangte den dansk/norske flåten utlevert til England. De lovet å levere flåten tilbake etter at krigen var slutt.
København ble angrepet av engelskmennene, som hver natt sendte ca. 4000 granater mot byen. 305 hus ble ødelagt og 2000 mennesker ble drept eller såret. Danskene kapitulerte 7. september og måtte utlevere hele flåten med tilbehør til «Hans britiske Majestet som eiendom». Engelskmennene tok med seg 18 linjeskip, 17 fregatter, 9 brigger og 35 mindre fartøyer og alt utstyret som fantes. Til og med håndverkernes private eiendeler ble tatt med.

Et par uker senere må folk langs kysten i sør ha sett en mektig flåte seile vestover. Det må ha vært et flott syn fra heier og knatter med alle de seilene i horisonten, men folk har vel neppe visst hva de var vitne til, i og med at en nyhet i de dager kunne ta flere uker fra Danmark til Norge. Uansett var det ikke noe stolt syn: en slagen flåte anført av ranerne.

Angrep på Kristiansand

Kun to skip unngikk å bli tatt av flåteranerne: orlogsskipet» Prinds Christian Frederik» og briggen «Lougen». De hadde seilt inn til Kristiansand 10. august etter endt tokt. Noen dager senere seilte «Lougen» til orlogsstasjonen i Fredriksvern.

Den 3. september ankom kaptein sir Stopford med det engelske linjeskipet «Spencer» (med 88 kanoner), en fregatt og en kutterbrigg til Agdesiden for å ta de to skip som hadde unnsloppet flåteranet i København.

Den 11. september ankret de engelske fartøyene på Flekkerøy havn og besatte uten å møte motstand det gamle Fredriksholm fort, nedlagt som festningsverk i 1804.
Men okkupasjonen ville bli kostbar for engelskmennene, så av den grunn sprengte de 18.september festningen i luften med ti tønner krutt. Tre engelske orlogsgaster mistet livet. Før dette hadde de prøvd å ta «prinsen» som lå i Vesterhavnen, og «Spencer» ble ved å krysse utenfor byen og utenfor Flekkerøya.

Stiftamtmann Thygeson kunngjorde 13. september at engelskmennene hadde begynt å rane på Flekkerøya og bortføre mat, kveg og folk. Det sies at de skjøt sauer og herjert rundt. Thygeson oppfordret innbyggerne til å være forsiktige, så de ikke falt i engelskmennenes hender og på den måten kunne bli tvunget til å tjene fienden. Folk på øya ( etter folketellinga av 1801 levde det 250 mennesker der) rømte til fastlandet da fienden kom, og tok med seg så meget de kunne av buskap og løsøre. Det sies at kun to personer var igjen på øya under den ukelange «okkupasjonen», nemlig ei jente på Lindebø og Herman på Kjære. Det var i sannhet dramatiske tider. Hele 133 år skulle det gå før befolkningen på Flekkerøya igjen måtte evakuere, denne gang for tyskerne (i aprildagene 1940). Det hører med til historien at sir Stopford senere beklaget engelskmennenes utilbørlige framferd på øya. 27.september kom en engelsk utsending til kommandant Tobiesen i Kristiansand med en skrivelse som forlangte «Prinds Christian Frederik» utlevert:»…..Min Admiral har beordret mig at forlange det i Csand (Christianssand) liggende 70 Kanon-Skib. Gjøre Batterierne nogen Motstand og fyre paa Skibene ved deres Indløb i Havnen, maa Byen finde sig i dens Skjebne og al privat Eyendom vil blive confiskeret; men afholde de sig fra en forgjeves Modstand mod 2 brittiske 74 cannon-Skib, skal Byen og al privat Eyendom vorde urørt og respecteret…»
Kommandanten svarte i sitt brev at han hadde ingen myndighet over orlogsskipet, men å forsvare byen mot angrep hørte inn under ham, så de kunne bare prøve seg. «Spencer» forsøkte deretter å gå til angrep på byen og ta «prinsen» med makt, men det hele mislyktes. Sir Stopford måtte etter dette gi opp kampen og trakk seg tilbake med sin flåtestyrke. Samme kveld seilte «Prinds Christian Frederik» til Fredriksvern, der den forentes med «Lovise Augusta». Simon Davidsen Skålevig var om bord i linjeskipet. Han døde i orlogshavnen Fredriksvern. «Prinsen» ble i slutten av mars 1808 tatt av engelskmennene ved Sjællands odde etter en kamp som varte i 5 timer. 1/3 av besetningen ble drept, av disse var mange fra Agdesiden. Resten av mannskapet ble tatt til fange og ført til England for å havne i prisonen.

Kampen mellom «Lougen» og «Seagull»

Det hendte av og til at engelske krigsskip lå og krysset utenfor kysten og kom i kamp med kystvernet, men de prøvde seg ikke på angrep på byen. Barken «Lougen» var taklet som brigg, armert med 20 kanoner og bemannet med 101 manns besetning løp av stabelen i København i 1805. Den foretok ofte angrep på engelske orlogsskip fra sin base i Kristiansand.
Således klarte den 19. juni 1808 «Lougen» og fire kanonbåter fra Kristiansand å ta den engelske orlogsbrigg «Seagull» like vestenfor Flekkerøy. Folk kunne se kampen fra Odderøya og fra knattene på og ved Flekkerøya. Det føltes sikkert godt for tilskuerne å være vitne til dette etter all den ydmykelsen som hadde funnet sted tidligere. Om bord på «Lougen» var Torje Tellefsen fra Flekkerøya, så man kan si at han i denne kampen befant seg på hjemlige trakter. «Lougen seiret i kampen, og «Seagull» ble i synkeferdig tilstand slept inn til Fossevika. Den ble så reparert i byen og deretter innlemmet i den norske flåten. Men vi lar nå noen av aktørene komme til orde.

Den 19. juni innrapporterer sjefen på «Lougen», kapteinløytnant Peter Frederik Wullf, fra Fosholms-Bugten: » Den 19de Juni, Formiddag Klokken 2, Vinden vestlig, lettede og stod s blev, han liggende under forskjellige Lag med Stævnen mod os, da Vinden løiede saameget, at han vanskelig kunde dreie til. Klokken omtrent 6 kom 3 eller 4 af Kanonfartøierne under ud efter.Kl. 11 Fm. opdagede en fiendtlig Brig til Luvart omtrent 2½ Mil af, krydsede med Force af Seil imod ham. Kl. 3 holdt han af ned imod os; jeg opgav Fokken og braste store Mærsseil bak for at vente ham. Kl. 5 gav ham det glatte Lag forind, og saalede blev, han liggende under forskjellige Lag med Stævnen mod os, da Vinden løiede saameget, at han vanskelig kunde dreie til. Klokken omtrent 6 kom 3 eller 4 af Kanonfartøierne under Løitnant Føn`s Kommando ud og skjød ham agter ind. Kl. 6 ¾ strøk han. Det var Briggen Seagull, Kaptein Cathcard, 14 Stk. Kanoner, 94 Mand. Jeg besatte den og gav Kommandoen af den til min Næstkomanderende, den utmærket brave Løitnant Wiegelsen. Det blev stille, og ved Force af Bugsering fik vi den bjerget ind i Fosholms-Bugten, hvor den øieblikkelig sank og kantrede over.
Bagbords Raeling er over Vandet, saa at maaske er muligt at faa den op igjen. Næstkomanderende er skudt, Chefen og de øvrige Officierer haardt saarede, de øvrige Dødes og Saaredes Antal er det mig ikke muligt endnu at angive, da Briggen kantrede saa uforventet over, at de af forskjellige Fartøier af Roflottillen blev bjergede, jeg antager henved 30. Briggen Lougen har 1 Død, 1 haardt og 12 let Saarede. Den særdeles kjække Løitnant Havn er meget forbrændt, men i Bedring. Briggen Lougens Skrog har næsten intet lidt, dens Stormast gjennemskudt, saa jeg frygter, den maa have en ny; Rundholter har lidt noget, men Seil og Takkelage overmaade meget. Jeg skylder mine samtlige Oficerer og Besætning de mest udmerkæde Lovtaler over deres udviste Kjækhed og uforfærdede Mod.»
Den 21. samme måned supplerer sjefen på «Lougen» sin rappert, og skriver blant annet:»Efter en Liste, som jeg har faat fra de Engelske, var Besætningen paa Briggen Seagull 99 Mand, hvoraf 9 bleve dræbte unde Bataillen og 13 Saarede, hvoraf 1 siden er død. 6 Fruentimmer var ombord i Briggen…..De Letsaarede af min Besætning, som alle ligge i land paa Sygestuen, ere kun forbrændte i Ansigterne og paa Hænderne, skjøndt en del af dem temmelig stærkt; dog ere de alle uden Fare, og vil de Fleste af dem om nogle Dage være til Tjeneste igjen. Den i Bataillen dræbte Matros, Hans Udby, ble igaar begraven; næsten hele Byens Indvaanere, militære og civile, fulgte ham til Jorden.»

Det lyktes etter store anstrengelser å få «Seagull» opp igjen. Den ble så reparrert og ble brukt som norsk krigsskip til 1817, da den ble solgt og ble et handelsskip. «Lougen» gikk i begynnelsen av 1814 i opplag i Kristiansand. Den ble ikke senere benyttet som orlogsskip, og i 1825 ble den solgt til handelsmarinen.

Kapertiden

Det at Danmark/Norge etter flåteranet i 1807 sluttet seg til Frankrike, ble en ulykke for Norge. Engelskmennene hadde kontrollen i Skagerak og Kattegat, ettersom den dansk/norske flåten var borte fra arenaen. Dette resulterte i at Norge ble avskåret fra Danmark, hvilket igjen førte til at Norge mistet verdifulle kornforsyninger fra Danmark. Nordmennene var helt avhengige av denne korntilførselen, så Norge gikk nå inn i harde år. Mange mennesker led nød, det var ikke lett å kjempe mot hungeren. De opplevde det som i ettertid er kalt barkebrødstider, da de måtte anvende bark, helst av alm, i brødet for å drøye melet. Sannsynligvis klarte kystens befolkning seg så noenlunde, for de hadde tross alt en meget verdifull ressurs i fisken, som det var mye av rett utenfor stuedøra. Flekkerøyfolk kunne ta en kort rotur fra «stranda» og i alle fall hale opp «koga».

Det hendte at folk fra kysten her rodde helt til Danmark for å kjøpe korn. En slik mann skal etter Ibsens berømte dikt ha vært Terje Vigen: » ..da vinden kulet litt mindre stiv, Terje Vigen rodde for barn og viv over havet i åpen båd!» Om Terje Vigen virkelig har eksistert eller om han er et symbol på den hardføre kystbeboeren som Ibsen endelig fikk respekt for etter den kolossale stormen som herjet langs hele den sørlige kysten i 1860, vet vi ikke. Men uansett: Han var ikke den eneste. Vi vet for eksempel fra overleveringer at Flekkerøy-mannen Søren Engelsen sammen med sønnen sin, Hans, rodde og seilte over til Fredrikshavn, hvor han kjøpte noen tønner med rug, som han hadde med seg hjem til Mæbø. Det kom sikkert godt med, for etter folketellingen av 1801 skal det ha levd tolv personer i det hjemmet: «Søren Engelsen, Husbonde, 42, Skipper og gaardbeboer; Ingebor Hansdatter, hans kone 37; sønnene Hans 9, Anders 5, Peder 3, Søren Ingebrigt 2; døtrene Engel Marie 11, Mette Christine 7, Marte Dorthea 4. Aase Andersdatter, Logerende 67 Enke 1ste g. Forsørges af Husbonden, Ane Knutsdatter Tieneste pige 27 ugivt, Gunild Thorsdatter Tieneste pige 20 ugivt.» Det fortelles at han i tillegg til kornet hadde med seg posten til Kristiansand. Han begynte på en dagbok fra denne turen, men av en eller annen grunn ble den ikke fullført. Tenk hvilken interessant kilde det hadde vært!

Søren Engelsen var ellers en av de få fra øya som førte egen skute. Han skal som mange andre flekkerøyværinger ha vært en brann til å finne fram på sjøen. Navigasjon var en kunst som var tradert i mange generasjoner, så det er ikke merkelig at så mange fra øya fungerte som loser: De var selvfølgelig lommekjente i farvannet og visste å styre unna farlige båer og skjær. Men de var ikke herre over været, så ulykker kunne allikevel forekomme. Det var ikke så rent få fra øya som mistet livet på sjøen.

I disse årene fra 1807 til 1814 utviklet kaperfarten seg, det ble en viktig ny næring for folk langs kysten. Verbet «kapre» kommer fra hollandsk «kapen», som muligens egentlig er et frisisk ord «kap», hollandsk «kaap», som kanskje kan oversettes med «fribytteri, fangst, bytte». En annen tolkning går ut på at ordet skal henge sammen med hollandsk i betydningen «kope, stirre på, ligge på lur etter sitt bytte». Uansett etymologi så var med andre ord kapring et annet ord for sjørøveri, riktignok i disse årene et lagalisert sjørøveri, iscenesatt av myndighetene. Kaperkapteinene måtte ha kaperbrev med bemyndigelse fra myndighetene som gav et privateid fartøy rett til å kapre fiendtlige skip. Kaperkrigen i disse årene vesentlig rettet mot fiendens handelsfartøyer. De skulle oppbringes, ikke senkes. Norge hadde ikke orlogsfartøyer som kunne forsvare den norske kysten, i stedet ble mange kystbeboere engasjert i kapring.

I mange norske byer ble det opprettet kaperaksjeselskaper som utrustet norske kaperfartøyer. Den sørlige kyststripe hadde i så måte en strategisk beliggenhet. Seilskip som kom fra Øresund eller Kanalen, hadde en tendens på grunn av vind- og strømforhold til å havne utenfor sørspissen av Norge, og det ble fristende for samå kaperfartøyer å stikke ut for å sikre seg en fangst.
I Kristiansand utstedte for eksempel stiftamtmann Tygesson 34 kaperbrev i 1807 og 63 i 1808. Kaperne måtte rette seg etter et dansk/norsk kaperreglement fra 1807. En såkalt prisedomstol ( «prise» var den skuten som kaperen hadde tatt) kunne erklære skip og last for god prise, og utbyttet av prisen gikk til kapreren mot at han betalte 1 prosent av det beløpet som salget av prisen innbrakte. Så var det bare å sette i gang.

En av skipperne som benyttet anledningen, var den tidligere omtalte Søren Engelsen fra Mæbø. Han førte skonnerten «Prinds Christian til Schlesvig-Holstein», hvis eier var stiftamtmann Nicolay Emmanuel Thygeson i Kristiansand. Den 28. juni 1809 fikk Søren Engelsen kaperbrev. Han krysset sammen med sluppen «Commandeur Sølling» utenfor kysten av Romsdal, og kapret i august samme år fregatten «Sophia Magdalena»av Hamburg. Den var på reise fra Arkangelsk til Rotterdam med linfrø. Prisen ble solgt til den nette sum av 95873 riksdaler. Det var kanskje ikke så rart at det blir sagt at Søren Engelsen «satt godt i det».

Bortsett fra to perioder- vinteren 1809-10 og deler av 1813 da engelskmennene lettet litt på blokaden – var kaperfart tillatt gjennom hele perioden. Til sammen ble 322 norske kaprere utrustet i løpet av krigen, og storparten av dem var fra Agderkysten. Det gav nok mange en svimlende fortjeneste hvis de hadde hellet med seg, men det var samtidig en farefull geskjeft. Når de forholdsvis små norske kaperfartøyene møtte store engelske orlogsfartøyer, var de ofte underlegne, og hele bataljen kunne ende med at det norske mannskapet ble tatt til fange og havnet i engelsk fangenskap, i prisonen. Det ble skjebnen til 80-90 av kaperfartøyene , og 1500 av sjøfolkene måtte tilbringe år av sitt liv i prisonen. I alt 7000 nordmenn satt i kortere eller lengre tid i fangenskap i England i perioden 1807-1814. Noen av dem satt der i hele perioden, mens andre tilbrakte 3-4 år av sitt liv i prisonen. Storparten av fangene ble plassert om bord i gamle, utrangerte engelske båter, mens noen satt i fangeleirer i land. Enkelte fikk særbehandling, de fikk en viss frihet mot å avlegge ed på at de ikke skulle rømme. Det gjaldt i særlig grad offiserer. Noen få av sjøfolkene tok hyre om bord på engelske skuter mot å slippe fangenskap. De ble naturlig nok ikke så populære da de kom hjem, de oppnådde ikke samme status som dem som «sad i prisonen». Berit Eide Johnsen gav i 1993 ut sin bok om dem som «sad i prisonen», der hun undersøkte den betydningen det hadde for landet at så mange nordmenn satt i engelsk fangenskap. Hvilke påvirkninger mottok de, og hva brakte de med seg hjem av nye tanker og forestillinger? En kan regne med at mange av fangene lærte seg det engelske språket, at de lærte navigasjon, i det hele tatt at de fikk noe innblikk i et annet samfunn, på mange måter mer «moderne» enn Norge. Enkelte gikk også over til en annen trosretning, de ble kvekere, som i 1814 kom hjem med en ny lære. Det førte til at de kom i opposisjon til statskirken, spesielt gjaldt dette mennesker som bosatte seg i Stavanger-distriktet. Flere av dem følte seg forfulgt i sitt eget hjemland, så en flokk seilte i 1825 til frihets landet Amerika med sluppen «Restauration».

Storparten av dem som «sad i prisonen», ble løslatt i 1814, og kom utpå høsten samme år til Kristiania med svenske fartøyer, for Norge var i mellomtiden kommet i personalunion med Sverige. De frigitte fangene ble på ingen måte hyllet som helter da de steg i land i Kristiania, de hadde tilhørt en slagen flåte. Annerledes var det nok med den enkelte prisonfange, han må på sitt hjemsted ha oppnådd en viss prestisje. Tenk på alt det han hadde opplevd, og så knotet han vel litt på utenlandsk.

En av disse «som sad i prisonen», var Thomas Knudsen fra Mæbø på Flekkerøya. Han seilte som matros om bord på «Carina Retsina», og ble tatt til fange utenfor Jylland 4.august 1808 av en engelsk «man of war» ( «manovar» på flekkerøysk). Ifølge den engelske fangeprotokollen var han fange nr. 1763. Han var i besittelse av hatt, jakke, vest, skjorte, sko og strømper. Han var 24 år, var 163 høy, hadde ovalt ansikt, blondt hår og blå øyne, med andre ord en typisk norsk matros. Han ble- som mange andre- løslatt før tiden, så i 1811 er han hjemme igjen på øya etter tre år i prisonen.

En spesiell historie

Sannsynligvis må hans forlovede, Torborg (Tørbor) Torjusdatter fra Dal i Harkmark ha blitt storlig forbauset da hennes trolovede uventet kom hjem fra England. Hun hadde vel aldri drømt om at hun skulle få se ham igjen etter at han tre år tidligere forsvant så brått. Hvorom allting er: Den 21. juli 1813 giftet los Thomas Knudsen Mæbø seg med enken Torbør Torjusdatter Mæbø. Han ble hennes tredje mann.

Ifølge bygdeboka for Oddernes- gårds-og slektshistorie- ble Torborg Torjusdatter Dal fra Harkmark først gift i 1797 med Arne Thomassen på Mæbø på Flekkerøya i Oddernes. Etter Arnes tidlige død i 1803 var hun gift to ganger. Torborg later til å ha vært en noe vidløftig kvinne med ganske så sterke meninger, og mange er de historier som går om henne. Hun er vel kanskje det menneske på Flekkerøya som er blitt sitert oftest, og det sier ikke så lite, for det har vært tradisjon å kunne berette om enkelte spesielle personer, eller skal vi si personligheter.

Bygdeboka for Oddernes beretter: «Etter tradisjonen var det egentlig Torborgs vakre søster Arne ville ha, og de var glad i hverandre. Men Torborg snappet opp frierbrevet og gav avslag i søstras navn. Så ble det henne i stedet, og søstra gikk ugift all sin dag!» I kirkeprotokollen for Harkmark står følgende: » 1797 14. juli copulerede( giftet seg) Arne Thomassen Mæbøe med Pigen Torbor Torgiusdtr. Dahl, med Kongl. allernaadigst Bevilgning, at vies uden foregaaende Trolovelse og Lysning af Prædikestolen. Forlovere: Hans Jacobsen Mæbøe, John Larsen Aas.» Arne Thomassen dør allerede få år etter, i 1803. Han skal etter hva Rudolfsen forteller, ha dødt etter å ha drukket stillestående vann på Skudeholmen.
Vi leser i Mandal skifteprotokoll 25.juni 1804 at Torborg Torjusdatter sitter som enke på Mæbø sammen med sin svigermor Anne Pedersdatter og sine tre barn: Thomas 6 år, Torjus 4 år og Inger Gurine 2 år. I følge kirkebok for Oddernes: » 1803, 20 sept (begr.) mand Thomes Arnesen Mæbye, NB. Manden heder Arne Thomas. (rettet i protokollen) 27 år.
Etter dette synes det som om enken Torborg blir forlovet med Thomas Knudsen, som i 1807 blir ført i prisonen. Hun må ha gått ut fra at hun ikke så Thomas igjen, for hun gifter seg overraskende nok på Mæbø med en ung mann fra Vanse på Lista. I kirkeboka for Oddernes leser vi:» 1810, ungk. matros Ole Zacharias Jørgensen » af Vandsøe Sogn og Enken Tørber Torjesd. Mæbye.» Men allerede etter to år er hun enke for andre gang. 8. august 1812 begraves «Manden Ole Jørgensen Mæbøe 32 år». Oddernesboka forteller at » Torborg ville siden aldri ha noe snakk om dette ekteskapet». Imidlertid var nå Thomas Knudsen kommet hjem, og Torborg var ledig. Så 21.juli 1813 giftet «lods Thomas Knudsen Mæbø og enken Torbør Torjusdatter Mæbø » seg. Det skal ha vært et forrykende uvær den dagen de drog til Oddernes kirke for å vies, og det er i den forbindelse Torborg skal ha sagt «fykandes vær, fykandes kvinnfolk». Hun fikk nå et lykkelig ekteskap, og de fikk barnene Kathrine Marthea, Arne, Torborg Pernille og Tomine. Hun mistet i 1820 sin sønn fra første ekteskap. Han omkom på sjøen. Et par år senere druknet Torjus, så det ble søstera Inger Gurine som overtok gården. Arne Thomassen ( sønn av Torborg og Thomas Knudsen ) ble som sin far los, og førte på denne måten tradisjonen videre. Det sies at han skulle ha et helt uvanlig evne til å finne fram på sjøen. Men også han omkommer under losing, det skjer i forbindelse med bordingen av et fransk fartøy i 1863. Den neste losen, som også er fra Flekkerøya, identifiserer «the dead pilot».
Dette er en spennende historie som appellerer til fantasien, og den har spesielt satt mine tanker i sving siden Thomas Knudsen Mæbø og Torborg Torjusdatter Dal er mine tipptippoldeforeldre. Her er linjen fra disse : Arne Thomassen, Marthe Dorthea Arnesdatter, Tønnes Andreas Kristiansen, Martha Kristiansen, undertegnede. Historien om Torborgs liv har lenge fascinert meg. Hun må ha vært en kvinne utenom det vanlige:Kanskje hun var litt for mye rett fram , noe til og med selv frittalende mæbinger kan ha reagert på. Kan hende hun i et til dels fremmed miljø har måttet bruke en slik barsk tone som grenser til selvironi. Selve tiden innbød muligens til denne væremåten, og så må en tenke på at hun var fra et annet sted, brukte en annen dialekt, at hun overlevde tre menn og at hun mistet to av sin barn fra det første ekteskapet. Hun synes å ha blitt respektert, og jeg tror hun opplevde mange gode gode år på øya.
Men så kan en spekulere videre på hvem hun egentlig var, og et annet spørsmål bli hvilken søster som egentlig skulle ha mottatt frierbrevet og kommet til Flekkerøya. På Statsarkivet i Kristiansand finner man en kortkatalog med utdrag av skifter på Agder. Den følgende skissen bygger nesten utelukkende på denne katalogen, og i tillegg har jeg benyttet folketellingen for 1801.
Torjus Jonsen Dal, død ca. 1795, var først gift med Torbør Salvesdatter, død ca. 1775. Så ble han i 1776 gift med Inger Larsdatter Lindland i Holum, død ca 1790. Torjus hadde tre barn i første ekteskap, nemlig Jon Torjussen Dal, Salve Torjussen og Magnhild Torjusdatter. I sitt andre ekteskap fikk han disse: Torborg Torjusdatter, Trinche Torjusdatter, Guri Torjusdatter og Barbro Pernille Torjusdatter.
Torborg ble døpt i Harkmark 12. mai 1776. Ved skiftet etter moren i januar 1791 oppgis hun som 14 år gammel, og ved skiftet etter faren oppgis alderen til 19 år, så hun er vel den datter «Torbor» som Torjus Dal og Inger Larsdatter hadde til dåpen 5. søndag etter påske i 1776.
Et delikat spørsmål blir hvem som ble snytt for sin ektemann, Arne Thomassen fra Flekkerøya. Det kan ikke ha vært Magnhild, Torborgs eldste halvsøster, for hun var i 1795 gift med Jon Larsen Ås. I 1801 satt hun som enke på gården på Ås, og Torborgs yngste søster, Barbro Pernille, bodde i 1801 hos sin halvsøster på Ås, hun er ikke kandidat på grunn av sin alder. Guri er kanskje død mellom 1795 og 1801. Hun bor i 1801 verken i Harkmark, Søgne eller Oddernes, og i 1797 var hun bare 16 år, om hun levde da. Så den søstera som ikke fikk det etterlengtede frierbrevet fra Arne Thomassen, må ha vært Trinche. Hvor ble det så av henne? I Oddernes-boka står det at hun levde ugift all sin dag. Sannsynligvis er dette korrekt. Hun kan ha blitt så skuffet at hun aldri senere klarte å tenke på en ektemann. Dette er spekulasjoner, det vi vet er at hun i 1801 bodde i huset til den velstående kjøpmann Giert Torrisen Giertsen i Mandal . Det var et enormt hus med en grunnflate på over 260 m.Det rommet byens største husstand på 28 personer. Foruten Giertsen selv, hans kone og deres to barn, bestod husholdet av husholderske, skriverkarl, krambodkarl og 21 tjenestefolk.
Trinche må sammen med åtte andre tjenestejenter og –kvinner ha bodd på et pikekammer i bryggerhusbygningen. Giertsens hus fra 1784 ble senere kjent som Wattnegården og huser i dag Hotell Mandalitten. ( Dette siste er hentet fra Mandal bys historie) Vi kan i alle fall slå fast at Torborg ( Tørbor) fikk et innholdsrikt liv på Flekkerøya, og hun har i dag svært mange etterkommere. Så får vi heller være overbærende med hennes «underslag» av brevet. Ingen av oss kjenner den fulle sannhet om henne, og vi kan heller ikke sette oss inn i Trinches situasjon. Men uansett hvordan en betrakter det hele: Torborg Torjusdatter Dahl må ha vært en stor personlighet. Det er ikke alle mennesker gitt å bli sitert to hundre år senere. Hun ble en gammel kvinne som på avstand opplevde den store franske revolusjonen, Napoleonstiden, julirevolusjonen i 1830 og februarrevolusjonen i 1848 og Krim-krigen 1853-56. Hun dør på begynnelsen av 60-tallet.

De ytre omstendigheter var i høyeste grad spennende, og noe må jo folk på Flekkerøya ha snappet opp av nyheter fra det store utland, så det har sikkert preget dem , selv om revolusjonene ikke grep direkte inn i deres hverdag på ei fredelig øy langt fra begivenhetenes sentrum.

Norge var på mange måter et annet samfunn rundt 1850 enn det hadde vært rundt århundreskiftet. Og vi var blitt atskillig flere i dette landet. Folketallet økte fra snaut 900.000 i 1815 til 1,5 millioner i 1855, og landet tok et langt steg framover. Folk ble mer «moderne». «Najaden»

I Napoleons-krigens siste fase finner vi historien om fregatten «Najaden». Det var det andre stor krigsskipet som ble sjøsatt etter at engelskmennene tok nesten hele den dansk-norske flåten i 1807. Fregatten ble sjøsatt 26. oktober 1811, og avgikk til Norge 28. februar 1812. Da skipet ankret i Brekkestø den 29. februar, gikk akterskipet på grunn og ble litt ødelagt. Det ble så liggende til ut i mai i Kristiansand for reparasjon. Beskytningen ble økt fra 36 kanoner til 42. Besetningen ble også økt fra 297 til 315. Men denne økte kanonmengden var til liten nytte. Den 6. juli 1812 ble «Najaden» angrepet inne på Lyngør havn av det engelske linjeskipet «Dictator» på 68 kanoner. Fregatten ble helt ødelagt. Den kantret og ble liggende og brenne før den sank. 2/3 av mannskapet falt eller ble skadd. Det skal være det høyeste tapstall noen sinne i den dansk-norske flåten. Det fortelles at kaptein Holm på «Najaden» ikke selv kunne svømme. Da mannskapet forsøkte å redde seg , ropte han: «Vil ingen av Eder redde sin Chef?» Han ble så ført i land av en svømmende matros. En av de falne fra dette slaget var Aanen Nilsen Lindebø, som må ha vært 35 år. Torje Tellefsen Kjære var også med i slaget på Lyngør havn. Han må ha vært 25 år i 1812.
I januar 1814 ble Norge gitt til den svenske kongen, men heldigvis aksepterte ikke nordmennene den såkalte Kiel-freden, og landet fikk sin egen grunnlov (undertegnet 17. mai på Eidsvoll) med egen styring, så selv om vi var i personalunion med Sverige helt til 1905, hadde vi stor råderett i eget land. Men det er en helt annen historie.

Kilder: Sverre Steen: «Kristiansands historie» 1641-1814 Nicolai Wergeland: «Christianssands Beskrivelse» Berit Eide Johnsen: Han sad i prisonen. Sjøfolk i engelsk fangenskap 1807-1814.» «Fra Krigens Tid 1807-1814. Bidrag til den norske Marinens Historie»(1878) Kåre Rudjord: «Oddernes Bygdebok» R.M.Rudolfsen: «Flekkerøya i eldre og nyere tid» Tønnessons bok om kapertiden Protokoller på Statsarkivet Historiebøker og leksika.

Arve Aarrestad.