Søren Engelsen fra Flekkerøya var en ekte Kaperskipper ( Sjørøver) samt en ekte «Terje Viken» som rodde og seilte til Danmark under Napolions krigen.
Søren gikk tidlig til sjøs, der tok han gradene til han i ung alder fikk skip å føre. Han var en flink sjømann som det sto respekt av.
Det fortelles at mens han var til orlogs ombord i en kutter brigg og engang de holt på å sette livet til, da de holt på å drive på land på Danskekysten.
Da Søren kunne navigere hadde han en liten grad høyere en de andre orlogsgastene.
Stormen var sterk og de drev mot land og alt håp synes å hvere ute. Offiserene så ingen utvei.
Da gikk Søren frem og spurte om han fikk tillatelse til å overta komandoen, så ville han prøve å redde fartøyet, det han mente han kunne klare. Til det ble det svart hvis han så en utvei, fikk han tillatelse til å overta komandoen. Da han hadde overtatt komandoen satt han så mange seil som skipet kunne føre for å seile klar av land.» Man kan like gjerne seile seg i hjel som å drive seg i hjel» sa han.
Forsøket lykkes og briggen med mannskap ble reddet, men før han ga kommandoen fra seg igjen, befalte han at mannskapet skulle få en ekstra påskjønnelse for den harde tørnen som var utført.
Da han giftet seg i 1789 bosatte han seg i Kristiansand og fikk borgerskap til Kristiansand som skipper. Søren var en kjent og aktet mann i Kristiansand og førte flere skip, deriblant et av byens største. Han bodde i Kristiansand til 1798 da han solgte sin eiendom i byen og flyttet tilbake til Mæbø. Han tok enken Aase Andersdatter i follaug og kjøpte hennes eiendom på 5. engelsk i Mæbø. I 1805 kjøpte han sin fars gård på 11 engelsk i Mæbø av enka til sin bror Truls.
I årene fra 1807 til 1814 utviklet kaperfarten seg, det ble en viktig ny næring for folk langs kysten. Kapring var et annet ord for sjørøveri, riktignok i disse årene et legalisert sjørøveri, iscenesatt av myndighetene. Kaper kapteinene måtte ha kaperbrev med bemyndigelse fra myndighetene som gav et privateid fartøy rett til å kapre fiendtlige skip. Kaperkrigen i disse årene var vesentlig rettet mot fiendens handelsfartøyer. De skulle oppbringes, ikke senkes. Norge/Danmark hadde ikke orlogsfartøyer som kunne forsvare den norske kysten, i stedet ble mange kystbåters engasjert i kapring. I mange norske byer ble det opprettet kaper aksjeselskaper som utrustet norske kaper fartøyer. Den sørlige kyststripe hadde i så måte en strategisk beliggenhet.
Seilskip som kom fra Øresund eller Kanalen, hadde en tendens på grunn av vind og strøm forhold til å havne utenfor sørspissen av Norge, og det ble fristende for små kaper-fartøyer å stikke ut for å sikre seg en fangst.
I Kristiansand utstedte for eksempel stiftamtmann Bergesson 34 kaperbrev i 1807 og 63 i 1808. Kaperne måtte rette seg etter et dansk/norsk kaper reglement fra 1807. En såkalt prisedomstol («prise» var den skuten som kaperen hadde tatt) kunne erklære skip og last for god prise, og utbyttet av prisen gikk til kapreren mot at han betalte 1 prosent av det beløpet som salget av prisen innbrakte.
Bortsett fra to perioder- vinteren 1809-10 og deler av 1813 da engelskmennene lettet litt på blokaden – var kaperfart tillatt gjennom hele perioden.
Til sammen ble 322 norske kaprere utrustet i løpet av krigen og storparten av dem var fra Agder-kysten. Det gav nok mange en svimlende fortjeneste hvis de hadde hellet med seg, men det var samtidig en fare full geskjeft. Når de forholdsvis små norske kaper fartøyene møtte store engelske orlogsfartøyer, var de ofte underlegne, og hele bataljen kunne ende med at det norske mannskapet ble tatt til fange og havnet i engelsk fangenskap, i prissonen.
Det ble skjebnen til 80-90 av kaper fartøyene, og 1500 av sjøfolkene måtte tilbringe år av sitt liv i prissonen. I alt 7000 nordmenn satt i kortere eller lengre tid i fangenskap i England i perioden 1807-1814. No en av dem satt der i hele perioden, mens andre tilbrakte 3-4 år av sitt liv i prissonen.
Den 28. juni 1809 fikk Søren kaperbrev. Han førte skonnerten «Prins Christian til Schleswig-Holstein, hvis eier var stiftamtmann Nicolay Emmanuel Thygeson i Kristiansand.
Han krysset sammen med sluppen «Commandeur Sølling» utenfor kysten av Romsdal, og kapret i august samme år fregatten «Sophia Magdalena» av Hamburg.
Den var på reise fra Arkangelsk til Rotterdam med linfrø. Prisen ble solgt til den nette sum av 95873 riksdaler. Det var kanskje ikke så rart at det blir sagt at Søren Engelsen «satt godt i det».
Søren tjenestegjøre også som ”Maanedsløitnant” på Flekkerø Batteri med Kanonchalup Hvidtfeldt.
Han ble under fri tørnen sin spurt om han kunne gå over til Jylland med brever til Kongen i København.
Søren og sønnen Hans rodde til Danmark i en åpen liten fiskebåt. De kom vel hjem fra Fredrikshavn med 2 -3 tønner rug og posten til Kristiansand. De rodde om dagen og seilte om natta for ikke å bli observert av finden. Han begynte på en dagbok fra denne turen, men av en eller annen grunn ble den ikke fullført. Tenk hvilken interessant kilde det hadde vært!
Da krakket kom en tid etter fredsslutningen gikk det hart ut over han også, han hadde en stor del av sin formue i skipspapirer og disse ble så godt som verdiløse. Han sluttet sjøen og slo seg ned på Mæbø for godt.
Søren Engelsen var en ekte Kaper skipper ( Sjørøver) samt en ekte «Terje Viken» som rodde og seilte til Danmark under Napolioms krigen.
Om Ibsens Terje Vigen virkelig har eksistert eller om han er et symbol på den hardføre kystbeboeren som Ibsen endelig fikk respekt for etter den kolossale stormen som herjet langs hele den sørlige kysten i 1860, vet vi ikke. Men uansett, «Ibsens Terje Vige» var ikke den eneste.